02.09.06

Rundt oss svømmer knølhval og vi har svømt med dem. Vi er nå på Tonga. Niue var fantastisk.

Da vi forlot Palmerston 14.08 var vi en smule slitne. Det tar på å være gjenstand for slik voldsom oppmerksomhet. Blant steder man blir glad i kommer Palmerston opp mot San Blas. Vi kommer aldri til å glemme vårt besøk der.

Overfarten til Niue var en tur på ca. 400 nm og gikk raskt og nesten helt greit. Forholdene var bra og første natten gikk det unna med spridd genoa og fullt storseil. Vi leste stort sett 7,5 knop på GPS'en i denne måneløse og mørke natten. Undertegnede sitter ofte og smådupper i cockpit i disse områdene hvor vi aldri ser en båt (med ”egg-timer”). Plutselig våknet jeg av at bevegelsene var blitt litt for rolige. Da jeg kikket opp var farten bare 4,5 knop, men jeg måtte bruke lykt for å konstatere at det ikke var noen genoa der fremme i nattemørket.

Med dekkslyset på fant jeg raskt genoa’n - under båten. Sjaklet som fester seilet til det øvre rullebeslaget hadde røket rett av pga tretthet. Det var en smule overraskende, men en halvtimes arbeid brakte seilet på dekk uten at det var noen egentlig skade. Det har imidlertid nå kunstferdige blå figurer fra bunnstoffet.

Det var lite annet å gjøre enn å beslå seilet og seile videre i nattemørket på bare storseilet. Det var for så vidt greit nok. Vi gjorde fortsatt 5,5 knop og vi hadde ikke dårlig tid. For stor fart betød ankomst Niue om natten.

Om morgenen måtte vi ta en vanskelig beslutning. Vi kunne sette seilet igjen med vårt reservefall, men da uten rullemulighet. Litt kinkig siden forholdene på ingen måte var stabile. Her kom bygene tett med ”squalls” opp til 35 knop. Alternativet var en tur opp i mastetoppen for å hente ned det øvre rullebeslaget. Sjøen var svært rotete og mastetoppen er ikke mitt favorittsted under slike forhold. Slik ble det allikevel. Med vinden tvers og storseilet godt skjøtet inn ble båten ganske stabil. Opp bar det med en line med "snap" sjakkel klar. Litt adrenalin i "kastene" og ned kom beslaget. Ikke mange minuttene senere var genoa'n satt igjen. Derved bar det videre og igjen gikk det alt for fort.

Ankomst i mørket på øyene i Stillehavet er ingen ideell løsning, men Niue er ganske grei dersom det er ledige bøyer. Stormsvalen hadde gått fra Palmerston et par dager før oss og kunne fortelle at det var et par ledig. De ville stå opp i natten og lyse opp og en nærliggende bøye. Slik ble det og der lå vi trygt nok.

Havnen på Niue er helt åpen mot nord og vest og utover dagen ble det nordavind. Sjøen ble grov og det ble nesten umulig å komme i land. Selv i pent vær blir jollene heist opp på den lille brygga med en elektrisk kran. Hvis ikke blir de lett malt i stykker mot den grove moloen. Nå kokte det rundt kaia. Vanligvis ønsker toll og immigrasjon å komme ombord i båtene, men nei takk, ikke den dagen. Eva besluttet klokelig nok å bli i båten. Undertegnede er litt mer macho og ville prøve. Det gikk på et vis, men det er første gang jeg har sjekket inn dryppende etter at en sjø gjorde meg søkk våt til livet. Tollerne syntes imidlertid det var ganske festlig.

På Niue er "the Yachties" nesten like populære som på Palmerston. Her er det litt flere vanlige turister, men med ett fly i uken til New Zealand koker det ikke akkurat over. Niue Yacht Club er en unik institusjon som vier sitt liv til å gjøre livet bedre for de besøkende. De har ikke en enste båt selv, men hundrevis av medlemmer fra hele verden. Foruten å holde bøyene vedlike, arrangerer de grillfester og omvisninger. På sammenkomstene dukker det også opp lokale niuanere, alltid blide, alltid hjelpsomme.

Niue er en litt spesiell øy fra naturens side. Opprinnelig er det et atoll, men dette atollet er blitt presset opp av havet så nå ligger det meste 20-40 meter over havflaten. Rundt er det bratte klipper på samme høyde. Det er knapt en strand. Dvs det er en veldig kjent en, Togo, men den ligger noen meter inn fra sjøen i en fordypning i terrenget. Bildet forteller vel hvordan det er på denne vakre stranden. Forøvrig er det huler, portaler og flotte naturlige basseng rundt øya, samt et område på østkysten som er det mest ufremkommelige vi noen gang har sett.

Som besøkende ble vi igjen glad i øya, men de innfødte synes nok ikke det er så enkelt. Niue er spesielt utsatt for orkaner, og her er det snakk om kraftige saker. Hovedveien i hovedstaden Alofi ligger på en hylle 25 meter over havet. Allikevel ble 50% av husene tatt av bølgene for ca. ett år siden. Noen flere ble tatt av vinden. Når fiskeindustrien også har sviktet er det kanskje ikke så rart at øyas befolkning har fallt dramatisk fra 2200 til ca. 1100 på de siste 2-3 årene. Fallet er enda mer dramatisk om man går litt lengre tilbake. På Niue er de New Zealandske statsborgere, så sperren mot å flytte er ikke så stor. Det er nå flere forlatte enn bebodde hus, og det ser ganske trist ut.

Vi ble 6 dager på Niue. Det er kanskje ikke så mye, men øya er ikke stor og i denne delen av Stillehavet blir "værvinduene" tatt alvorlig. Mange tror kanskje at vi er i passatbeltet og at vinden blåser stabilt dag etter dag fra øst. Så heldig er vi ikke. Selv i gode år er været ustabilt rundt Tonga og Fiji. Tyskerne kaller området for "Wetterkuche". Dette er ikke noe godt år og vi har litt mange tilfeller av mannskaper som kommer utslitt inn til Niue og Tonga. Det er lange perioder med vind på 30-40 knop (15-20 sekundmeter) eller mer. Det er kanskje ikke så mye men det blir verre når den at på til kommer fra vest. Det betyr vind mot oss og mot strømmen. Det blir raskt enda vanskeligere når det ligger et par stormer nede i sør som setter opp dønninger på tvers. Sikkerhetsmessig er ikke dette noe problem, men det er slitsomt. I slike år døpes turen over Stillehavet om fra "the Coconut Milk Run" til "the Coconut Milk Shake run". Vi har greid oss bra, men minst en av mannskapet har vært ganske lei noen ganger.

Turen til Vava'U på Tonga tar to døgn. Vi hadde strålende seiling i ett av dem. Deretter skiftet vinden på nordnordvest og økte til 30 knop (kuling). Endringen tok mindre enn ett minutt. Vi hadde regnet med ett skift, men kanskje ikke på 30 sekunder. Vi fikk rullet inn og var snart på gang igjen. Necessity kan gå utrolig bra på kryss selv om sjøen er krapp. Bak oss hadde vi andre båter og siden dette skjedde under "roll call" på kortbølgenettet sendte vi en advarsel til båtene bak oss. Akkurat samme fenomen gjentok seg etter hvert som disse båtene passerte samme lengdegrad. Vi ble pent takket da vi senere møtte båtene igjen på Tonga.

Som vanlig kom vi inn om natten. Vava'U er et omfattende fjordlignende landskap med øyer, sund og rev. Vi tok ikke sjansen på å gå inn selv om den bratte kysten gjorde det lett å sjekke posisjon og korrigere kartet ved hjelp av radar. Det siste er viktig. Kartene er bra, men på Vava'U er øyene feilplasser med ca. 1/4 sjømil. Vi la bi i le av øyene og tidlig på morgenen gikk vi inn gjennom hovedsundet. Den første mottakelseskomiteen var en stor familie med knølhval. Dette er majestetiske og svære dyr som ofte viser seg frem. De kommer opp fra Antarktis for å pare seg og dessuten for å lære opp unge kalver. De opererer i små grupper og det er imponerende når mange tonn hval skjærer opp av havet og faller ned på siden. De er også glade i å vinke med sine svært lange finner.

Vi måtte la hval være hval og tok sikte på tollbrygga i hovedstaden Neiafu. Tonga har aldri vært underlagt noen andre enn muligens sine egen konge. Det er nemlig ikke bare hvalene som er majestetiske og svære på Tonga. Kongen er meeget fet, meget aristokratisk og ikke spesielt sympatisk sett med våre øyne. Kongefamilien gjør seg mest bemerket som dårlige investorer og bruker svært mye av et BNP som i utgangspunktet ikke er av samme kaliber som kongen.

Tonga er et u-land selv om det neppe forekommer sult. Under slike forhold er det ofte at tollerne skaffer seg sin inntekt ved andre metoder enn lønn. Det fikk vi raskt befatning med da det ble klart av de forventet "avgift" ikke bare til Tonga. Særlig aggressive var de imidlertid ikke, og vi slapp unna med et par øl og en kartong juice. Deretter var det bare hyggelig.

Kongen selv er forøvrig meget syk og tilbringer pt sine siste dager på sykehus i Auckland. Vi håper han henger ved en stund til, for om han skulle vandre blir det offisiell landesorg og lite aktivitet i 30 dager.

Tonga er en stolt nasjon og er ansett for å være polynesisk kulturs vugge. Her er det funnet polynesiske gjenstander som er flere 1000 år gamle. Gjestfrihet står fortsatt meget høyt. Av og til får vi imidlertid inntrykk av at "misjonærene" (les kirkesamfunnene) har overtatt mye av samfunnslivet. Det betyr at de tradisjonelle utrykksformene er svært neddempet. På Vava'U synes dansen redusert til mest håndbevegelser. Det vi har sett her er i stor kontrast til fransk Polynesia og the Cooks, og litt skuffende. Til gjengjeld er et besøk i kirken på søndagene en musikalsk opplevelse. Foreløpig har vi besøkt den katolske kirken i Neiafu og her synges klassisk musikk på hva vi tror er høyt kor nivå. Det holdes også konserter titt og ofte, men det representerer vel så mye europeisk som polynesisk kultur. Ikke at vi tror noen kirke i Europa ville kunne oppvise noe lignende under en vanlig gudstjeneste.

Visse ting lar seg ikke undertrykke. "Tongan feasts" er et begrep og de avholdes titt og ofte. Da strømmer "the yachties" til og får seg en fest, med lokalbefolkningen som en blanding av tilskuere og deltagere. Man tar en vakker strand, fire smågris, et stort antall kyllinger, det beste de har av fisk osv. osv. Særlig tilberedelsen av fisk og lokal frukt er førsteklasses. Utenfor står kava bollen og vies størst oppmerksomhet av de lokale. Vi drikker høflig en skål (som vi må dele med noen dusin andre) og synes som tusener før oss at det smaker som skittent oppvaskvann. Slik ser det ut også. Av den mengden vi drikker får man i høyden litt numne lepper. For lokalbefolkningen er dette imidlertid godsaker som fortsatt kan konkurrere med moderne øl. Det er utrolig hva man venner seg til. For de uinnvidde så er kava an lokal rot som gjærer til det blir sånn passe sterkt. Det sies at passe sterkt er vesentlig sterkere på Fiji enn på Tonga så der har vi noe å se frem til.

Tonga består av flere øygrupper. Vi befinner oss på den nordligste. Her er det et fjordlandskap som er meget godt beskyttet mot havet rundt. Geologisk er det litt som på Niue med tidligere korallrev i form av kalkstein som er løftet opp av seismisk aktivitet. Her er det imidlertid også korallrev med vakre strender så naturen passer oss perfekt.

Det synes tydeligvis også knølhvalene som benytter området som om det var et svømmebasseng. Her kryr det av dem. Sjansen for å se hval er 100% og en dag vi seilte fra en ankringsplass til en annen stod spruten fra disse kolossene over hele området. Vanlige båter har ikke lov til å gå nær inntil hvalene, men det hender ofte at hvalene kommer nær inntil oss. Hver høst kommer de hit for å pare seg og for å oppdra kalvene. I timesvis kan kalvene "leke" med hopp og andre manøvre mens mor og kanskje en beiler passer på. Også mor og far gjør noen fantastiske "hopp" og da er det bare å gi seg over.

Her er det flere virksomheter som tilbyr svømming med hvalene. Disse skal ha en person ombord som har en viss marinbiologisk utdannelse, en som vet mer om når hvalene aksepterer gjester. Undertegnede meldte seg på. Vår "marinbiolog" var erfaren og hadde bl.a. studert hval i Norge. Det ble en ubeskrivelig opplevelse. I en time lå vi i en liten båt og ventet på at en kalv skulle leke seg ferdig ca. 100 meter unna. Det var en opplevelse i seg selv. Tilslutt ble den trett eller lei og hvalene var klar for et besøk. Båten ble manøvrert ganske tett inntil og vi hoppet i vannet med snorkleutstyr. Det var en opplevelse på høyde med dykket på Fakarava. Rett under og litt foran lå de alle tre; kalven, moren og beileren. De store var vel ca. 15 meter lange. Klaven på 6-7 meter lå under og imellom de andre. De var 5-10 meter unna. Ikke bare var det visuelt fantastisk i fiolett, hvitt og svart, men hvalene synger mens de svømmer. Knølhvalen gjør dette i et frekvensområde som høres godt. Vi gjentok slike "besøk" en 3-4 ganger. Etter en slik opplevelse er man først "high" så ganske andektig.

Vi blir på Tonga ganske lenge....... her ble jeg akkurat avbrutt av Eva som ropte "hval!" Litt over hundre meter utenfor ankringsstedet kom kjempen opp og gjorde et praktfullt hopp. Det gjentok seg 3-4 ganger. Under oss svømmer akvariefisken. Det kan tenkes at vi blir vanskelig å imponere i tiden fremover.

Det feires med Kava, men "kulissene" er ikke akkurat tradisjonelle. Tradisjonell stillehavskultur er ikke lenger så lett å finne, men vi leter fortsatt.

jfm 08.09.06 top

Tonga 13.09.06

Sting Rays, sjøslanger og Steve Irvin

Verdensnyhetene opptar langturseilerne i ganske beskjeden grad. Det skal være ganske voldsomme nyheter dersom noen skal gidde ta jolla over til nabobåten for å si "har du hørt......?". Men Steve Irvins død vakte oppsikt. En av årsakene er åpenbart at så mange av oss omgås Sting Rays rett som det er. På Morea ble vi jo direkte antastet av Sting Rays som så etter mat. Jeg tipper at den flokken med Sting Rays må belage seg på smalhans i tiden som kommer.

Nyheten om Steve Irvins død vakte en viss sorg i kretsen også fordi langturseilere nesten uten unntak er opptatt av natur og dyreliv og dessuten godt kjente Steve Irvin fra TV og fra dyrehaven hans Australian Zoo.

Også vi har nærkontakt med eksotisk dyreliv nesten daglig, av og til potensielt farlig. Det er vel ofte tilfeldighetene som avgjør, og vi er stort sett forsiktige. Her på Tonga, men særlig på Niue er det mange havslanger. På Niue så vi dem rett som det var med sine sorte og hvite striper. Ett bitt av en slik sies å være den sikre død. Mest betenkt ble undertegnede da han med snorkleutstyr og uten særlig forholdsregler hoppet i vannet direkte fra Necessity. En meter rett foran meg så jeg rett inn i et eksemplar av arten. Den svømte hastig bort. Det sies at de aldri er aggressive. Men hva om jeg hadde hoppet rett på den?

Realiteten er at jeg aldri har hørt om en langturseiler som ble drept av dyrelivet i havet. Ulykker skjer selvfølgelig her som andre steder. Noen faller over bord og drukner, og noen blir påkjørt under besøk i land. Men dødsfall pga dyrelivet må være svært sjeldent.

jfm

ps For noen mnd siden ble en amerikansk turist tatt av hai da hun svømte over sundet utenfor Neiafu her på Vava'U, men det var en "flyturist". ds

24.09.06 Vava'U top

Så døde altså kongen mens vi var her på Vava'U. Dermed er det landesorg, og de fleste ventet at landet skulle gå i stå. Det skjedde ikke. Hvis vi skal tolke stemningen er sorgen av det formelle slaget. Dessuten må befolkningen spise og yachties og turister må underholdes. De er alt for viktige for økonomien til ikke å tilby en og annen "Tongan feast". Den individuelle økonomien blir jo heller ikke bedre av at hver familie "må" sende avgårde et antall griser og høner til sørgehøytidligheten der nede i Tongatapu. Hver og en ser derfor ut til å nøye seg med å kle seg i svart. Den nye kongen George Toupo IV synes forøvrig å ha de samme økonomiske instinkter som den forrige så her blir det meste ved det gamle. (Det er kanskje ikke tilfeldig at Tongas konsul i Sydney er ”bookmaker”). For den jevne Tonganer er familien mye viktigere enn det materielle, og sulter gjør de ikke i noe fall. Noen revolusjon blir det neppe med det første.

Selv har vi tilbrakt noen avslappende uker. En dag ute på et rev, den neste inne i Neiafu for å handle og gå på Internet. Vi kjeder oss ikke. Her er vakkert, befolkningen er hyggelig og vi har fått mannskap. Katherine kom fra Australia og før det fra McMurdo basen i Antarktis. 29 år gamle Katherine har vist seg å være tøff, lærevillig og positiv. Vi har det hyggelig ombord og benytter ganske mye tid på å lære henne båten. Andre natten hun var ombord måtte vi håndtere en liten krise.

Storm i skjærgården

Værmeldingen var ganske bra så vi gikk til Nuku, et av de vakreste ankringsstedene i Vava’U. Det var bra feste for ankeret, men stedet ligger litt utsatt til. Vi la oss mellom to av Moorings båter mot en liten holme. Det så bra ut. Det ble mørkt og så begynte det å blåse. Først 12 sekundmeter - ikke noen problem. Da det blåste 15 spurte Katherine hva som var grensen for ankervakt. Jeg forklarte at vi var omtrent der. Det kom opp i 17 sekundmeter (stiv kuling) og jeg gikk ned for å sette på instrumentene og det elektroniske kartet. På ankringsstedene rundt oss begynte båtene å melde på VHF'en at de dregget ankeret. Det var nå kontinuerlig tropisk skybrudd og ankervakt var opplagt. Det var også fullstendig mørkt. Vi så ikke skyggen av land som bare var 100 meter unna. Ankerlyset på Mooringsbåten utenfor oss forsvant plutselig. Båten var tatt av vinden. Vinden kom opp i 20 sekundmeter, og jeg satt egentlig bare og ventet på at vi skulle dra avgåre. På 22 sekundmeter slapp ankeret.

Til tross for at dette er en slags skjærgård var jeg ikke så veldig bekymret. Vi hadde god plass aktenfor oss og regntøyet lå klart. Det bar på dekk og heldigvis kom ankeret opp uten problem. Omgivelsene var dramatiske. Sjøen kom opp. Vi skimtet så vidt Mooringsbåten som lå med lanterner på inn mot land. Tanken på å gå hvileløst for motor hele natten på et begrenset område uten sikt var ikke særlig hyggelig. Vi bestemte oss for å gå inn til hovedstaden Neiafu ca. en time unna. Her er det en svær, lukket bukt med masse lys i land. Foreløpig så vi imidlertid ikke land overhode så det ble å benytte radar og kartsystem - og Katherine.

Holmene og fjordene her er bratte så selv det meget kraftige regnværet var det mulig å stille inn radaren slik at vi fikk et nesten perfekt bilde. Kartsystemet var fullt av slepestreker som viste hvor vi hadde gått før. Katherine hadde allerede bevist at hun kunne se andre båter og konturer i mørket vesentlig før oss andre. Den eneste virkelig bekymringen var jolla. Den var i ferd med å bli fylt med regnvann og var svært tung, men det var ikke mye vi kunne gjøre med det for øyeblikket. Vi motret sakt mot byen mens vinden fortsatt blåste opp til 22 sekundmeter (liten storm?). Ute på skjærene ble det meldt om 23-24.

Vi kom greit inn til Neiafu, men også der blåste det hatter og høy, og som det viste seg senere; joller og flytebrygger. Tanken var opprinnelig å gå inn og ta en bøye, men det var ikke snakk om å gå inn mellom de andre båtene. Ikke var båtene eller bøyene lette å se, og ikke var det mulig å finmanøvrere. Vi brukte noen timer på å gå opp og ned i den svære bukta. Pga alt lyset kunne vi i alle fall se land og konturer. Vi var ganske fornøyd for vi hadde stadig jolla på slep. Til slutt fant vi en meget stor og ganske ensom bøye helt oppe i den andre enden av bukta, ganske godt i le. Bøyene er som regel kraftig overdimensjonert. Her blåser fra tid til annen orkaner og båtene ligger her hele året. Vi tok sjansen, så litt an og gikk til køys ca. kl.0200 (veldig sent for oss).

Det var mange dramatiske historier dagen derpå, men kun joller og brygger gikk tapt. Det meste ble funnet igjen. Man kan fundere på hvordan det kan komme opp i storm når det er meldt frisk bris, men slikt kan skje fra tid til annen. Det dannes av og til mikro værsystemer rundt øyene når en front passerer. Neste dag er det like fint. Stort sett er værmeldingene ganske nøyaktige.

Det viste seg forøvrig at vi hadde lagt oss utenfor et hus hvor det bodde en nordmann. Kjell Otto Stave kom seilende hit for et drøyt halvt år siden i Spetakkel (noen har vel antagelig lest om den på nettet). Han var lei av å seile alene og syntes jordomseilinger var litt oppskrytt. Dessuten stortrivdes han på Tonga. Klima, natur og mennesker passet ham perfekt. En jente var muligens enda mer perfekt. Nå har han plutselig både jente og "svigerfamilie" og har ikke planer om å dra videre. Spetakkel er til salgs. I stedet har han kjøpt seg inn i svigerfars lille "travel lodge" Mystic Sands. Jeg kan bevitne at det er et pent sted som ligger meget vakkert til med egen strand 30 meter fra døren til hvert enkelt rom. De åpner neste sesong.

Kjell Otto begynner å bli kjent på Tonga og har søkt om opphold. For å få det må man helst kunne noe som "the locals" ikke behersker. Det ordner seg sikkert for elektrikere er etterspurt. Han tenker å spesialisere seg på skipselektro noe som i alle fall er etterspurt bland alle seilerne som kommer i sesongen. "Svigerforeldrene" driver både et "backpacker" hotell og et annet lite hotell for dypvannsfiskere, "Target One". Sist uke kom de forøvrig inn med en Blue Marlin på 213kg. Hvordan de får et slikt monster ombord i båten er et mysterium for undertegnede, men jeg har lagt merke til at fiskesnellen er omtrent på størrelse med vår påhengsmotor. I dette tilfelle var brygga det svakeste ledd. Da de skulle ha monstret opp der brakk den.

Jeg er sikker på at Kjell Otto setter pris på besøk dersom en landsmann besøker Tonga (tlf. 59323 eller 70455).

30.09.06 Nuku Alofa på Tongatapu

Vi har gjort et hopp og er nå i hovedstaden Nuku Alofa. Turen nedover var fin, men seilingen mer sportslig enn på lenge. Det har stort sett blåst 13 sekundmeter fra sydøst. Det betyr kryss hele veien for det meste på havet, med vann over dekk og ganske kraftige bevegelser. Dette var imidlertid dagseiling siden den midterste øygruppa Ha'apai tilbyr ankringsplasser som perler på en snor. De tre vi besøkte var i sannhet perler, så når Eva har reist hjem drar vi antagelig tilbake til Ha'apai.

Vi blir ofte minnet om hvor liten verden er blitt. Selv her på Tonga blir vi ofte møtt med "I have been to Norway". En elegant lokal Tonga kvinne, Lesieli, som vi ble kjent med var i Oslo og Bergen for ca. 3 år siden invitert av "Tore på sporet". Hennes søster ble gift med en nordmann for mange år siden. Hvis jeg forstod det riktig så var søsteren siden død i New Zealand og mannen hadde tatt barna med til Norge. Hun var glad for at kontakten med nieser og nevøer var gjenopprettet, og hun var en stor fan av Tore som hun syntes hadde behandlet familien med stor respekt.

Lesieli er ressurssterk kvinne og svært skeptisk til forrige og nåværende konge. Hennes nabo og venn er en av kongens svirebrødre så hun har litt "inside information". Forrige søndag var vi i kongefamiliens kirke som er kjent for usedvanlig vakker korsang. Hun hentet oss og kjørte oss til kirken, men mente det var lite sannsynlig at kongen selv ville være der. Han hadde vært på kjøret kvelden før og trengte hvile. Det stemte svært godt. Så vidt vi kunne se var det kun en prinsesse eller to som representerte kongefamilien.

Det er mulig kongen hadde et legitimt behov for en rolig dag. Lørdag var det nemlig kava seremoni for den nye kongen eller muligens for den avdøde. Det var en rar forestilling hvor de fleste av Tongas adelige var samlet på et hellig sted i Nuku Alofi, en Marae. Her presenterte de den nye kongen med gaver i form av flere hundre griser (døde) og noen kyr (levende) samt enorme mengder kava. Kongen satt i en egen liten hytte hele dagen mens de adelige satt rundt på jordet. Dette foregikk time etter time. Hvordan de alle dekket sine mer fysiske behov er uklart. At kongen etter den forstillingen kunne trenge en stiv en eller to er forståelig. Bildene ble forøvrig tatt mot vakters og militæres vilje, så nå er undertegnede snart kvalifisert paparazi.

Dette er på mange måter et annerledes og ganske arkaisk monarki. Som sagt går det med hundrevis av griser til begravelsen. Disse sendes inn av hele befolkningen rundt omkring på Tonga under en form for frivillig tvang. Fra Vava'U i nord gikk det en hel skipslast. Å sende en gris eller ti kan være gunstig om man ønsker et eller annet privilegium. Grisene går imidlertid ikke med til gravølet, men er en gave til den avdøde kongen. Om de fysisk begraves vet jeg ikke, men iflg Leiali blir de ikke menneskeføde. Om dette er sant så er det er litt trist at dette skal være en av de få kulturelle utrykksformene som har overlevd misjonærene.

Apropos utrykksformer så er klesdrakten her en smule spesiell. Ytterst har man et slags skjørt av enten flettete blader eller av og til av presset bark (Tapas) med ornamenter, en såkalt Ta'ovala. Det spesielle er at dette brukes utenpå en klesdrakt som er mer normal og svært pietistisk etter våre normer, dvs lange skjørt for både kvinner og menn (Tupenu). I vår uvitenhet kan vi bare spekulere hvordan dette ble til, men vi ser for oss misjonærene forklare at "kledrakten din er helt ok bare du har normale klær under". Det hele blir en blanding av underlig og elegant, særlig når standard fottøy er flip-flops eller sandaler. Undertegnede benyttet forøvrig selv en Tupenu da vi besøkte den "kongelige" kirken.

07.10.06 Ha’apai

Eva reiste for noen dager siden og jeg føler meg litt ensom. Også jeg er klar for en tur til gamlelandet. Etter 18 mnd. med nye inntrykk i kø går man litt i metning. Vi ser mange eksempler. Båtene setter kurs for Australia eller New Zealand mer opptatt av å komme frem en hva de kan oppleve underveis. Selv seiler vi omkring og er mest på vent. I skrivende stund er vi underveis nordover tilbake til Ha'apai. Her er det eksepsjonelt vakkert og de innfødte mindre påvirket at det moderne samfunn. Vi vil bruke noen dager her. Turen opp gir også Katherine anledning til å bli bedre kjent med båten. Innen en uke er vi imidlertid tilbake i Nuku Alofa og da blir det kun forberedelser og venting på et godt ”værvindu”. Turen til New Zealand er den lokale varianten av Biscaya så en god værmelding er et nødvendighet.

Jfm 07.10.06

Om vær og vind: top

En reiseskildring fra en jordomseiling bør, om den skal gi et riktig bilde, handle mest om mennesker og natur samt en del om livet om bord. Været i tropene innenfor sesongen er nesten alltid bare en komfort faktor og ingen trussel. Men til sjøs finnes det selvfølgelig unntak.

Midt i oktober nærmet vi oss de vanlige ”trekkene” fra Tonga og Fiji til Australia eller til New Zealand. Orkansesongen begynner rundt 15. november, og da bør båten enten være ”gravd ned” på Fiji eller aller helst ute av orkanområdet. De siste årene har langt de fleste valgt å gå til Australia ikke minst fordi været på vei ned til New Zealand noen ganger kan være litt heftig. Fra midt i oktober studeres værprognoser (Inmarsat), synoptiske kart (lastes ned på kortbølge) og ”grib” filer (kart med vind-piler som kommer via e-mail). Ikke minst lytter vi til større og mindre vær guruer. Her er metrologene konger og ”Kiwis” som ”kan” ruten etter å ha tatt den mange ganger er adelskapet. Det er et høynet adrenalinnivå de siste dagene før avgang.

Været tas på alvor særlig om man skal til New Zealand. I år var det imidlertid først og fremst de som skulle til Australia som fikk seg en støkk.

Selv var vi godt på vei sydover da meldingen kom. Årets første orkan var i ferd med å formes nord for Vanuatu og dagen etter var den et faktum. Den kom en mnd. før orkansesongen offisielt begynner:

I skrivende stund 26.10 er orkanen i ferd med å gå i oppløsning, men på sin vei kom den opp i 105 knop (190 km/t). Selv vi som har båter som tåler det meste ønsker ikke å måle krefter med den type vær. Orkanen var en tur innom Salomon øyene, og kom nær deler av Vanuatu. På Ny Caledonia, Fiji og Tonga satt dusinvis at båtfolk med hjertet i halsen. ”Stikker vi og prøver å seile unna, eller blir vi og tar det som kommer?” Det har hendt før at sykloner av denne typen har satt kursen sydover så vi følte oss ikke helt trygge, men vi hadde god fart ut av området. Dagen lang ble orkanen og dens bevegelser gjenstand for oppmerksomhet og kommentarer på kortbølgen. Ingen visste helt hvilken vei den ville ta for på Hawaii, NewZealand og Fiji var man ikke enige i sine prognoser. Med ett unntak vet vi at de båtene vi kjenner er i sikkerhet, men hele gjengen med ”Australia seilere” har fått en alvorlig støkk. Selv har vi nå opplevd to orkaner utenfor sesongen i Atlanteren og en i Stillehavet. Det er ikke bare vi som mener at været ikke er helt som vanlig.

Minerva Reef

15.10. brukte vi en dag på å vaske av den verste skiten fra havna i Nuku’alofa, deretter satt vi kurs for Minerva reef. Minerva er en ganske underlig mellomstasjon midt i havet. Det finnes ikke antydning til land, men i vannskorpen ligger det et sirkelformet korallrev. Før GPS’ens tid ble stedet skydd som pesten. Mange båter havnet uforvarende på revet og gikk tapt. Med moderne navigasjon er Minerva et fascinerende sted. Revet er ikke så høyt, 0,9 meter på lavvann, men det er bredt og gir god beskyttelse mot evt. frådende vannmasser på utsiden. Når du vel har kommet deg til Minerva har du redusert turen til New Zealand med 1/4.

På vei ned fikk vi en første påminnelse om at her er det været som rår. Stiv kuling fra SV betyr langsom fremdrift og masse vann over dekk. Vi slet oss frem og kom oss gjennom passet i revet 6-8 timer etter planen. Innenfor blåste det fortsatt opp til 17 sekundmeter, men det var helt smul sjø og fantastisk godt feste for ankeret. Det sier seg selv at det er en helt spesiell følelse å ligge ankret midt på havet. Her er ikke antydning til land, men vi lå vi godt sammen med kjente båter og hadde det bra. Lucy og Jamie fra Savoir Vivre kom over på en snack, men ellers blåste det litt for mye for andre planlagte utskeielser. Fisket på revet er berømt, og hummer er det masse av.

Selv hadde jeg når sant skal sies nok med meg selv. Med en alvorlig halsbetennelse var jeg litt bekymret for tilstanden. Man blir seg bevisst at lege og apotek er laaangt unna der man leser diverse håndbøker. Et interaktivt PC program som vi har om bord påpekte etter en 5 min. konsultasjon at jeg mest sannsynlig hadde en bakteriell betennelse som fordret antibiotika – og umiddelbart besøk til lege. Vår nærmeste seilende legebekjent var 600 nm mot syd så der var det ikke noe å hente, men skipsapoteket hadde den foreskrevne kuren med antibiotika. 24 timer senere var jeg et nytt menneske med tro på antibiotika og syntetiske leger.

Vi skulle gjerne blitt lengre på Minerva, men vi fikk et godt ”værvindu” og 21.10 bar det av gårde sammen med et par andre båter. Det blåste fortsatt 13 sekundmeter, men nå hadde vinden dreid på øst. Det ble herlig seiling og stor fremdrift. Det holdt noen dager, så ble det vindstille. Vårt ”værvindu” var for bra. I mer enn to døgn ”motret” vi rett gjennom et gedigent høytrykk før vi kunne seile inn til Bay of Islands i en lett bris og strålende sol.

Her på New Zealand er det vår og luften er som om våren hjemme. Det er ganske kjølig. Varmeapparatet står på for vi har nå levd med tropiske forhold i mer enn ett år og er blitt noen forferdelig pyser. Forholdene er for øvrig forbilledlige. ”Kiwi’ene” er hyggelige, hjelpsomme og effektive. Innsjekkingen var ren underholdning og unnagjort på 30 min. Utstyrsbutikkene er velfylte og ”rimelige”. Dette kan bli kostbart……

Jfm 01.11.06 top

The Hell hole of the Pacific (Kororareka) 04.11.06

Russel (Kororareka) er et lite sted og muligens New Zealands eldste by. For drøyt 150 år siden var stedet kjent som "the Hellhole of the Pacific". Dette var møtestedet for hvalfangere og rømte fanger fra Australia. Her moret de seg med kvinner, brennevin og hyppige slåsskamper. Kirken ble til tider beskutt for gjestene ønsket slett ikke å bli forstyrret av misjonærenes moralske anfektelser. På dette tidspunktet var New Zealand fortsatt ikke britisk koloni så det var ingen egentlig ordensmakt. Britene hadde imidlertid en stedlig representant på den andre siden av fjorden, og så vidt jeg forstår var det en kombinasjon av misjonærer og maorier som til slutt overtalte britene til å ta kontroll. Det er kanskje overraskende, men på det tidspunkt var britene mette på kolonier og ønsket seg egentlig ikke New Zealand. For å overta krevde de at Maoriene selv skulle underskrive en erklæring hvor de underla seg den britiske kronen. Slik ble det moderne New Zealand til 6. februar i 1840. Selv ligger vi nå utenfor Russel med Waitangi , hvor avtalen ble underskrevet, på den andre siden av fjorden. At Maoriene etter en stund oppdaget at de nye innbyggerne ikke hadde til hensikt å overholde avtalen førte til 20-30 år med Maori kriger over hele landet. Det var slett ikke alltid Maoriene som tapte. I dag er Russel en pittoresk og svært fredelig liten landsby mens Waitangi er et stilig museumsområde. Her finner man en enorm krigskano (Waka) som skal kunne ta 150 mann og som har logget en toppfart på 26 knop. Her finner man også et svært berømt "Carving house" med utskjæringer som er typiske for alle de viktigste Maori stammene.

Urupukupku 07.11.06 top

Urupukupuku er en grønn liten øy og en favoritt blant "Kiwi'ene". Å ligge her er litt som å ligge i Middagsbukta. Bay of Islands er et av de viktigste "cruising" områdene på New Zealand. Det ligner i det hele tatt litt på indre Oslofjord, heller mindre enn større. Vi kom til Urupukupuku fra Kerikeri som er nok et historisk sted. Her slo de første misjonærene seg ned, og her finner man NZ eldste europeiske hus. Det sier ikke akkurat så mye for det eldste trehuset er fra 1820 tallet og det eldste steinhuset fra 1830 tallet. Herfra kom også NZ mest kjente Maori høvding, Hono Heke. Moderne Maorier har et blandet forhold til ham. Han var den første til å undertegne avtalen med britene og besøkte blant annet Storbritannia og kong George III. Deretter benyttet han tiden til å skaffe seg store mengder musketter. Delvis benyttet han disse mot de hvite, men i ikke liten grad benyttet ham dem også i interne Maori konflikter. Han ble en meget mektig mann. Medlemmer av hans stamme sier at de den dag i dag ikke er særlig populære blant andre Maorier pga sin historie.

New Zealand var som nevnt et naturlig vanningshull tidlig på 1800 tallet. Hvalfangerene trengte vann og andre forsyninger i tillegg til atspredelse. De trengte også tømmer for reperasjon av skipene. Det siste var det mer enn nok av her på Nordøya. Det mest kjente treet er kauri. Dette er svære trær som er meget godt egnet for skipsbygging. Noen trær er enorme og har navn. Man kjører i timesvis for å se dem.

Vi leide bil og dro av gårde mot Waipoua Forest . Vi ble ikke skuffet. "Tane Mahuta - Lord of the Forest" gir et førsteinntrykk som sitter. Kjempen er anslått til å være 2000 år gammelt. Det er ikke så rart at Maoriene så på disse trærne som Guder. Kauri trærne forklarer også hvordan de kunne lage kanoer av uthulte trestammer med kapasitet for mer en 100 personer. Det som er vanskelig å forstå er hvordan de kunne få jobben gjort med steinalder-redskaper.

New Zealand er på mange måter et overraskende land. Man tror man vet noe om stedet, men blir overrasket over hvor lite man vet. (De som kjenner meg vet at den slags erkjennelser sitter langt inne!) Det gjelder særlig historie, flora og fauna. Det overrasker meg mindre at Kiwi'ene (de uten fjær) er svært hyggelige og hjelpsomme. Det er selvfølgelig sant at det kan være skremmende å stå overfor en Maori som danser sin krigsdans (Haka). Det er imidlertid neppe særlig farlig med mindre du skulle stå overfor fenomenet som spiller på Rugby banen.

De neste ukene blir det nok forøvrig mest fokus på å få båten på land og klargjort for neste sesong. Når vi kommer tilbake i februar står det mange ting på dagsordenen: Haka og annen Maori dans, bungee jumping, fallskjermhopping, råkjøring med vannjet på en elv på Sørøya og alt det andre som tilhører dagliglivet her på New Zealand.

Mange hilsener fra New Zealand
Jan Fredrik

ps
Nuku'Alofa brenner.
Mens jeg skriver dette kommer det på New Zealandsk radio at det er opptøyer på Nuku'Alofa på Tonga. 80% av det kommersielle senteret er brent ned. New Zealandere anbefales å unngå stedet. Det virker imidlertid nå som om Tonganske myndigheter har innsett at tiden for føydale styreformer er forbi.
Tankene går bl.a. til Lesieli som hadde butikk midt i området. Jeg får ringe henne i morgen.
ds

Auckland 30.11.06 top

Necessity er satt på land i Whangarei. Hun er hos snille" mennesker som "shiner" henne opp for å fjerne spor av 18 mnd. intensiv bruk. Selv om vi ikke har noe som skal repareres har vi en del forbedringsprosjekter. Kjøleskapet kan gjøres mer effektivt og vi trenger en ny genoa. Vi har også funnet ut at balansen i båten ikke er god nok når vi benytter stormseil. Å sette stormfokken på forstaget bringer seiltrykket for langt frem. Derfor installerer vi et ekstra forstag lenger akter (kutterstag).

Whangarei er en by man blir glad i med en vakker elv, flott turterreng og behagelig klima. Vareutvalget er førsteklasses både for båter og mennesker. Og mange av menneskene i Whangarei lever og ånder for seiling. Livet ble ganske fort sosialt selv om Katherine reiste hjem 14.11. Det ble middag på Blue Marlin, grillfest hos 3G og regatta i en båt som eies av vår seilmaker. Selv om skipperen var svensk så var mannskapet med unntak av undertegnede fra New Zealand. Regattaseiling står høyt i kurs så nivået var ganske høyt. Vi endte på en hederlig andreplass.

Auckland markedsføres som City of Sails og er virkelig det. Mens Whangarei er hovedstaden for turseilere så er Auckland et kraftsentrum for regattaseiling. Mye av den sentrale havna i Auckland domineres av marinaer, båtutstyrsbutikker, seilmakere, riggere og annet som skal til for å betjene verdens mest avanserte regattamiljø. New Zealendere er med rette svært stolte av sine seilere og konstruktører med Peter Blake i spissen. Rugby teamet "All Blacks" er nok viktigere, men seiling har en posisjon som minner litt om langrenn hjemme.

Selv om New Zealand så utvilsomt er et sted jeg kunne tenke meg å bo, så er jeg mer enn klar for å sette kurs for familie og venner. Første stopp er Amanda og Fredrik i Houston. Deretter setter jeg kursen hjem.

Houston 07.12.06

Mottakelsen var strålende og det kunne ikke være hyggeligere å flytte inn hos Amanda og Fredrik. Leiligheten var som skapt for fedre og mødre på besøk, og jeg ble ganske bortskjemt av vertskapet. At de bor i et vakkert boligkompleks med felles svømmebasseng, trimrom og bibliotek skal heller ikke skremme bort besøkende. Om man ikke føler seg helt i topp trim så kan man gå til Fredriks personlige trener. Jeg tør ikke tenke på hvor hektisk det kan bli når Amandas og Fredriks venner oppdager potensialet.

Men Houston er i Texas - er i USA. Det finnes forhold som føles annerledes for en norsk langturseiler. Tanken på å forflytte seg på egne ben står den jevne Texaner fjernt. Det var tidlig en morgen, og jeg planla å gå en tur til nærmeste shoppingsenter. Det ligger ikke langt unna West University Village hvor Amanda og Fredrik bor. Det burde ikke være noe problem, eller? Det er en del å tenke på. Hvordan kommer jeg ut og inn av hovedporten? Med bil er det greit. Da er det bare å trykke på knappen inne i bilen, men hvordan gjøres det til fots. Det er mulig det er en vakt, men er man troverdig hvis man ikke har bil? Ved ettertanke tror jeg ikke jeg har sett noen gå nedover gaten her i det hele tatt.....

Vel, det lot seg løse. Det er bare å late som man er en bil. Jeg grep til den elektroniske portåpneren for bilen. Man føler seg litt som konge når 5 meter port åpner seg. Hovedveien var ikke mye å gå på, men et hull i gjerdet på den andre siden av gaten ledet inn til et meget pent boligområde. Fine fortau og vakre omgivelser, og jeg var helt alene. Den dagen gikk jeg til sammen 3 timer gjennom Houstons boligområder uten å se en eneste fotgjenger. Noen joggere, men ingen fotgjengere. Bokstavelig talt er det ikke helt sant. Da jeg kom tilbake til West University Village var det en del mennesker som gikk - på gå-maskiner i treningssenteret.

Man ville kanskje trekke den slutning at de lokale Texanere er fete? I følge min personlige statistikk er de ikke det. De spiser mye og går antagelig lite, men til gjengjeld tilsier den lokale dietten enorme mengder proteiner. Kan det tenkes at Atkinson og Lindberg har rett? Det er vel heller ikke noe nytt at den lokale "steak dietten" er særdeles velsmakende.

Bilene går imidlertid ikke på samme diett. De er fortsatt svært overvektige og svært tørste. Det er rart å se små kvinner inne i 2,5 tonns SUVs som bringer sitt barn til barnehaven rundt hjørnet. Nå kan det bli endringer, for Al Gores film synes virkelig å ha gjort inntrykk her. Kanskje blir det i fremtiden ikke like politisk korrekt å kjøre rundt i en firehjulsdrevet bil som egentlig er ment å frakte en halv tropp soldater i full utrustning samt en mitraljøse.

Trives jeg her? Det er bare å innrømme at det gjør jeg så absolutt. Fredrik og Amanda er selvfølgelig en meget viktig del av ligningen, men folk flest er høflige, og det er generelt enkelt å leve her. I alle fall om man har tilgang til bil. West University Village er et forbilledlig boligområde. Det hadde vært hyggeligere uten port og høye gjerder, men slik er det nå en gang "over there".

Oslo 18.12.06

Vi er hjemme, vi har møtt alle våre venner og undertegnede er snydens forkjølet for første gang på 18. mnd. Alt er som før. Vi er privilegert.

God Jul og Godt Nytt År !