Jfm 24.08.07

ps For de som ikke har hørt det. Turen går i år til Australia.
Japan og Alaska må vente til 2008-2009. ds

Tanna, Vanuatu 05.09.07 (ref. også)

Klaget vi over at turen begynte å bli litt rutine? Ingenting er rutine her på Vanuatu. Heller Ikke turen hit. Værkartet viste litt mer vind enn ideelt, men ikke spesielt mye. Vinden var da heller ikke voldsom i løpet av overfarten. Men sjøen var slitsom. Eva var "fed up", og undertegnede var heller ikke fornøyd. Ingen fare. Båten greier slike G krefter fint, men innholdet, oss, ble slengt omkring i kanskje den mest rotete sjøen vi har opplevd. Heldigvis gikk det raskt selv om vi mot slutten av overfarten måtte redusere seil kraftig for ikke å komme frem om natten. I Port Resolution nytter det ikke å komme inn i mørket. Noen kommentarer fra båter som kom etter oss: "Worst we had since we left Holland" (Tatoufo), "I could have broken my neck when I fell down the stairs" (Catanne). Desto bedre er det å være fremme i Port Resolution. Vi fikk en fantastisk mottakelse.

Innsjekking i et land er sjelden et høydepunkt. Tollere og politi er ofte selvhøytidelige og mest ute etter å finne feil, evt. tjene litt ekstra penger. Så ikke her. Port Resolution er ikke såkalt "Port of Entry". Hver torsdag tar imidlertid tollerne en tur over til denne siden av øya for å sjekke inn seilbåter. Vi kom på fredag, men sannelig, tollerne var en dag for sent ute. Det hele foregikk i "Yachtklubben" akkompagnert av det lokale "string band". Aldri før har det svingt slik av en innsjekking. Stemningen var høy. Tre timer etter ankomst var alt unnagjort. Deretter bar det inn i landsbyen.

Der fant vi noe av det vi har lett etter i hele Stillehavet. Tanna folket lever på mange måter som de alltid har gjort, bare med en forsiktig modernisering. De holder strengt på sine tradisjoner og benytter bare minimalt av betong og bølgeblikk. Antagelig har de ikke råd til det heller, for Vanuatu er et meget fattig land. Vi har ikke sett slik bebyggelse siden San Blas. Dette er store landsbyer, helt og holdent i tradisjonell stil. De er meget ryddige og på mange måter vakre. Plasser og stier blir ryddet og raket vær dag. Til daglig benytter befolkningen riktignok T-skjorter, shorts og vanlige skjørt. Det hele ser litt møkkete ut, men det kommer nok mest av at Tanna er en vulkansk øy med sort sand og litt sot over alt. Til fest kler befolkningen seg opp i helt fantastiske kostymer som kan ligne litt på karneval, men som har tradisjoner langt tilbake. Det hele er fargesprakende. Så mange farger var neppe tilgjengelig i gammel tid, men det gjør allikevel et sterkt inntrykk.

Vi har skrytt uhemmet av folket på Fiji, og med rette. Vanuatu folket (Ni Vanuatu) ligger ikke etter, men på en litt annen måte. Her er de litt mer reservert, men henvender du deg til dem er gjestfriheten stor. Faktisk er denne omgangsformen behagelig. Om du ønsker å være i fred så er det ikke noe press. Ingen henger rundt båten for å selge ting. En og annen utrigger kano kommer ut. Da sitter padleren og plystrer en melodi eller synger litt. Hvis du ønsker besøk går du på dekk og inviterer ham (vi har ikke sett kvinner i kanoene) til skutesiden eller ombord. Det siste har vært problemfritt etter vår erfaring (noen seilere gjør det aldri). Det er aldri snakk om tigging, men de ønsker litt enkel byttehandel. Bananer, papaya, kasava røtter, løk osv. mot T-skjorter, fiskekroker, batterier, litt diesel osv. Vi spør dem ut etter beste evne, og de forteller gjerne selv om de ikke er spesielt pratsomme.

Språk ikke noe problem, for de fleste snakker engelsk. De som ikke snakker engelsk snakker fransk. Vanuatu eller Ny Hebridene som europeerne kalte øygruppen var i utgangspunktet språklig kaos. Her var mer enn 100 helt forskjellige språk. Franskmenn og briter gjorde det ikke så mye bedre. Da de ikke kunne bli enige om hvem som skulle ha Vanuatu, bestemte de seg for å styre øyene sammen. Skjønt sammen er kanskje å ta litt hardt i. Løsningen ble to sett styrer, to sett politi, to sett lover, to sett av alt på alle øyene. Og selvfølgelig to nye språk. Nesten totalt kaos. Som alle vet snakker franskmenn dårlig engelsk og vise versa. Hvordan skulle lokalbefolkningen løse dette? Til dags dato benyttes følgende løsning: Hvis en mor har lært engelsk vil første barn lære fransk og gå på fransk skole. Det neste barnet havner i engelsk skole osv. Det finnes derfor alltid en fransk og en engelsk skole i omegn. Dette kan virke litt komplisert etter at både engelskmenn og franskmenn i stor grad har reist, men systemet holdes i hevd, ikke minst til glede for besøkende. Landet har også skaffet seg et felles språk, Bislama, som inneholder en blanding av engelsk, fransk og litt attåt.

Å snakke et "fremmed" språk i alle fall avgjørende. Når vi reiser omkring har vi stort sett med en guide fra den lokale landsbyen. Når vi kommer til en landsby som ligger 10km unna kommer også guiden til kort. Der er språket helt annerledes, og også guiden må benytte engelsk , fransk eller Bislama. Det er ganske rart at landet henger sammen, og ikke langt tilbake var det egentlig ikke noe land i det hele tatt. Da måtte landsbyfolket være meget forsiktig. I nabolandsbyen stod de så absolutt på menyen. Vi har aldri vært et sted hvor kannibalisme var så gjennomført. Kriget gjorde de ofte. Det er underlig at det er blitt fredelig så raskt. Kanskje må misjonærene få sin del av æren, selv om mange av dem selv ble spist i prosessen. Det har også vært europeisk styre i mer enn 100 år om aldri så kaotisk.

90% av befolkningen er i dag nominelt kristne, men kanskje ikke helt konvensjonelt eller fullstendig. Etter at amerikanerne forlot øyene i 1945/46 etterlot de seg enorme mengder krigsmateriell. Dette ble enkelt og greit etterlatt. Lokalbefolkningen fikk raskt en masse nyttig og unyttig utstyr. Det satt de stort sett pris på, men etter hvert ble jo disse tingene utslitt eller forsvant. Da det ikke ankom noe mer, oppstod det raskt en ny kult, "Cargo Cult" også kalt John From. Hovedinnholdet er at dersom befolkningen oppfører seg som hvite så vil nyttig utstyr materialisere seg. Det sies at tilhengerne nå begynner å bli litt frustrerte, men her på Tanna er det minst en landsby som holder på denne troen. Stort sett holder imidlertid Ni-Vanuatu på dine gamle skikker i kombinasjon med kristendom.

Nesten uansett offisiell tro står deres egne ånder og medisinmenn sterkt. Dette er lett synlig og angår også oss. Noen dager var det meldt sterk vind fra en litt vanneskelig retning i Port Resolution. Kanskje måtte vi forlate havna og reise videre. Det var ikke ønsket av de lokale så over kavabollene ble det bedt til ånder som kan styre været. Dagen etter ble det forsikret at vi kunne ta det med ro. De hadde sørget for svake vinder. Med slike forsikringer tok vi selvsagt sjansen på å bli.
Vi har tidligere omtalt at steder kan gjøres tabu, og dette respekteres av de lokale. Litt bekymret har vi spurt om hva som skjer med oss om vi forviller oss inn på et slikt område. I bakhodet tenker vi tilbake på alle de som havnet i gryta pga slike utilgivelige handlinger. De lokale trekker litt på det, men mener at det gjelder spesielle regler for oss og at åndene antagelig vi se gjennom fingrene med en slik mindre overtredelse. Og på søndag er befolkningen kristne.

Om natten når vi ser opp fra båten lyser det rødt over fjellet ved bukta vil ligger i. Det er Mt. Yasur, vår lokale vulkan som lyser opp røyk og damp som alltid henger over toppen. I vannkanten står dampen ut av diverse sprekker i fjellet. I skumringen er det ikke så vanskelig å forstå at befolkngen er overtroiske. Normalt ville vi følt oss litt utrygge, men slik som dette har det vært i årevis. Vulkanen ligger i dag på aktivitetsnivå 3 som er midt på skalaen. På nitti-tallet var den på nivå 5. Da ble en del mennesker drept av stein og lava som ble slynget ut. Også i dag dumper det en del stein ned på hovedveien mellom Port Resolution og den lokale hovedstaden "Lenakel". Nivå 3 er med andre ord tilstrekkelig. En kveld tok undertegnede en pick-up truck opp til vulkanen (Eva skal gjøre det senere). Vi kom opp mens det holdt på å mørkne og ble der til det var svarte natten. Svarte natten er imdlertid et dårlig uttrykk, siden det hele var temmelig rødt. Med jevne mellomrom var det et spektakulært fyrverkeri akkompagnert av et fantastisk "pustelyd". Uttrykket "Dragon's breath" (dragens pust) passer svært bra. Bare islendinger og folk fra Hawaii synes dette er sånn passe normalt. For undertegnede var det et fantastisk høydepunkt. Vi lar bildene tale. Video kommer etter hvert.

Det er ikke bare vulkanen som er fargesprakende. Her om dagen var vi over til "hovedstaden" Lenakel for å handle litt. På veien tilbake dumpet vi oppi en stor seremoni, en omskjæringsseremoni. Her er det heldigvis kun guttene som får unngjelde, men det er dramatisk nok. Siden tradisjonene står sterkt brukes ikke leger og skalpel, men medisinmenn og utstyr av bambus (!). Akkurat dette forgikk heldigvis allerede for en mnd. siden. Det sies at når det pågår på gutter fra 4 til 15 så må de andre ungene lage mest mulig leven for at ikke mødrene skal høre skrik og hyl fra ofrene. Når opperasjonen er over blir ofrene isolert i en mnd. i en slags renselsesprosess. Etter det er formodentlig de fleste ok igjen, og festen kan begynne. Det var da vi ankom.

På en svær plass hadde hver at de 4 involverte familiene sine "telt". Kvinnene og jentene var overdådig oppkledd. Ut av jungelen kom familiene gående med stadig nye gaver. Dette kan være kasawa røtter, jams, griser, kava eller ferdig tilbredt Laplap (nasjonalretten som består av kasawa, svin og diverse andre ingredienser kokt i bananblader). Ved slike anledninger må farens familie gi ganske overdådige gaver til morens familie. Grisene kunne være slaktet eller levende (ref. bildet). Dessverre ville dansen begynne vesentlig senere og vi var strengt tatt ikke invitert. De ønsket ikke at vi tok bilder, men tre båter imellom ble det noen allikevel. Selv om vi ikke fikk med hele festen så var det en fantastisk opplevelse.

Til dette ikke helt A4 landet ankom vårt nye mannskap, Tore Uthaug, en morgen direkte fra den vestlige verden. For oss var det hyggelig og vi håper og tror at han vil trives ombord. Vi tok ham med direkte til vår lokale "lunsj restaurant". Dette er en stråhytte på stranden med et bål og en gassbrenner i en hytte ved siden av. Lea og Sarah som driver stedet kan lage mat. Ris, kjøtt, bananer og masse forskjellige røtter serveres på palmeblader. Det smaker meget godt. Det er det nærmest vi kommer vår type sivilisasjon, og utsikten over en kritthvit strand er fantastisk.

På veien hjem fra denne oasen kom 5-10 "krigere" løpende. De var ikke på krigsstien, men på villsvinjakt. Utstyret var meget tradisjonelt; lange spyd, klubber og macheter. Noen tok seg av sporingen, andre prøvde å omringe byttet. Dessverre hadde vi ikke kameraet klart. I første omgang unnslapp grisen. Vi tar neppe for hardt i når vi sier at Tore knapt trodde sin øyne da han så denne lokale versjonen av høstjakta.

Etter hvert blir vi bedre kjent og får mange venner i landsbyen. Vi lærer litt om dette samfunnet selv om det ikke er lett helt å forstå hvordan det fungerer. Som så mange andre steder i den tredje verden er befolkningene en blanding av sofistikert og naive. De har mye kunnskap, og i landsbyene vet de stort sett hvor alle landene i Europa befinner seg. Politikk og samfunnssystemer diskuteres gjerne. De er seg vel bevisst at Vanuatu for noen år siden ble kåret til verdens lykkeligste land av FN (strengt tatt en misforståelse - dette er et litt underlig sammenkok av FNs statistikker). Det er de stolte av og synes ikke selv å tvile på det, selv om de også vet at Vanuatu er et av verdens fattigste.

En av våre nye venner er Joselyn. Hun er gift med en av de litt større høvdingene, Sam Usua. Hun har store ambisjoner både for landsbyen og for sin egen familie. Drømmen er å drive turisme i stor stil, og hvis noen skulle få det til så er det Joselyn. En dag er hele familien ombord for å diskutere fremtiden. I første omgang gjelder det å få tilbudet ut på Internet. Kan vi hjelpe henne? Vi skanner inn bilder og tekst som hun har laget. Det er enkelt for oss å opprette en egen side på Sailaway, men vil den bli sett. Og hvordan kontakter man Joselyn. I Resolution Bay er det kun et par gode gamle telefoner. Nå har vi i oppgave å lete etter sponsorer for dette prosjektet. Blir man innkvartert i Joselyns stråhytte blir man del av en alle tiders familie. Her kan man dra på rideturer eller oppleve diskusjonen rundt kavabollen. Det siste dessverre kun dersom man er av hankjønn. Og vulkanen, en av Stillehavets største turistattraksjoner, buldrer like i nærheten. Se Jocelyns side

Siste: Vi har det meget hyggelig med Tore ombord. Neste gang har vi stoff om et kort besøk på Erromango hvor høstjakta er enda mer "avansert", og hvor vi besøker huler hvor forfedrene blir oppbevart. Litt makabert og meget "spirituelt". Det blir sikkert mye mer. Heretter blir det uten Eva. Hun reiser hjem en tur på Søndag.

jfm 13.09.07 top

ps Det nytter ikke å klage over dårlig frekvens på reisebrevene. På øyene finnes ikke Internet. Det finnes knapt telefoner. ds

24.09.07

Vi går langs en sti på Malakula. "Vi" er Tore, den lokale høvdingen Seito på 83 og undertegnede. Stemningen er avslappet og god. Plutselig griper høvdingen meg i underarmen, litt vurderende: "50 years ago you would have made a very nice steak". Han hadde et lunt glimt i øyet og begynte straks å le, men jeg er lite i tvil om at han var en "conneseur". Det er mindre enn 50 år siden han og stammen kom ut av jungelen inne på øya for å slå seg ned ved kysten. Før det hadde de ikke hatt noe å gjøre med misjonærene, og det er et faktum at kannibalisme ble regelmessig praktisert på Malalkula til 1967. Senere har vi flere ganger diskutert tidligere tider med høvding Seito og sønnen over kavabollen. Han legger ikke skjul på at for ham er "Kastom", dvs deres tidligere tro og tradisjoner helt i sentrum. På direkte spørsmål om kirken og misjonærene kan forenes med sann Kastom er svaret et utvetydig nei. Hans sønn nikker bekreftende. Formelt er de nok kristne i dag, men reelt betyr det ikke noen ting. Dog er det helt slutt på kannibalisme, og selv på Malakula er det ingen som beklager det. (Vi tviler forøvrig ikke på at for mange i stammen betyr kristendom mye.)

Vi har hatt noen opplevelsesrike dager her i Banam Bay på Malakula. En fin tur inn til noen fossefall etterfulgt av en kveld med Kava. Kava på Vanuatu er sterkere enn på Fiji og man blir litt nummen og svært avslappet. Så langt har vi ikke merket noen "hang-over". Ved slike samlinger kan man lære enormt dersom man vet å spørre. Dette er åpne og gjestfrie mennesker, og man føler ganske raskt et vennskap. I alle fall om man også gir litt av seg selv. De begynner raskt å spørre om hvor lenge vi blir og om vi kommer tilbake. De er ikke nedrent med turister selv om noen langturseilere, også norske, kommer hit. Det blir raskt avtalt at de vil kjøre sitt program med "Kastom Dance" to dager senere. Dette er ganske sjenerøst for vi er eneste båt. Vi er litt smigret og blir ikke skuffet. Mennene kjører gjennom programmet med flere forskjellige danser, de fleste med litt krigersk karakter (ref. video). Høvdingen selv slår på tam-tam og 83 åringen danser også så det holder blant ellers yngre og veltrenete deltagere. Innholdet dreier seg dog ofte om mer enn krig, bl.a. møte mellom mann og kvinne ol. Kostymene er minimalistiske, kun et penisfuteral for mennene. I den gitte settingen virker det mindre oppsiktsvekkende enn man skulle tro. Kvinnedansen er når sant skal sies mindre fengende til tross for at kostymet er begrenset til bastskjørt. Til gjengjeld synger de mye penere enn mennene.

Etter det møtes vi ombord i Necessity, høvdingen, sønnen og vi. Undertegnede serverer sjokoladekake (riktig, underegnede har laget sjokoladekake!, dog ut av en temmelig komplett eske). Vi vet av erfaring at de lokale elsker kake, og det er tydelig at de trives. Etter hvert snakker de fortere og fortere, og vi forstår mindre og mindre. Men innholdet er verd konsentrasjon for de forteller om sin historie ni generasjoner tilbake. Dette er historien og brutte tabu'er (meget alvorlig), etablering av egen stamme, mødredrap for å tydeliggjøre sin autoritet, fanging og fremavling av mange griser (=rikdom) osv. Seito er niende generasjon høvding og sønnen John Edye vil bli nr. 10. De er fast bestemt på å holde på sine tradisjoner ("Kastom"). I morgen har de lovt oss en time i magi. Deretter er det mer kava, og så må vi dra.

Det går i det hele tatt slag i slag. Her er et lite tilbakeblikk:

Mens Eva fortsatt var ombord reiste vi innom øya Erromango. Vi ble kun et døgn og ytet knapt stedet rettferdighet. Dog rakk vi å bli tatt med i en hule hvor forfedrene ble oppbevart. Dette er et slags gravkammer hvor knokler og hodeskaller fortsatt er stablet opp. Før vi kunne komme inn sørget vår guide for at forfedrene var tilstrekkelig blidgjort. Forfedre regnes generelt som litt grinete og ikke helt ufarlige. Han snakket til dem både lenge og vel på det lokale språket før vi slapp inn. Stemningen var spesiell. Senere gikk vi en tur og møtte et enmanns jaktlag. Han hadde vært på kombinert jakt; villku og villhest. Det foregikk med en eldgammel 22 kaliber salongrifle samt en machete. Av og til bruker han også spyd. Da vi forklarte at Tore har jaktterreng i Norge og egentlig skulle vært på kombinert elg- og hjortejakt, ble vi straks invitert med neste dag. Vi så at det rykket litt i Tore som nok har en svak abstinens, men Eva skulle hjem og vi måtte holde skjema.

Port Vila var grei, og vi fikk tilgang til Internet, ladet batterier, handlet osv. Det var også fint med noen brukbare restauranter med litt fransk karakter, samt det vanlige samværet med andre Yachties som samler seg her i betydelig antall. Det triste er selvfølgelig at Eva måtte hjem, men vi var godt forberedt. Fra Vila seilte vi opp til Lamen Bay på Epi.

Undertegnede er og blir fascinert av ville dyr, særlig dersom de er sjeldne. Sjøkuene, Dugongs (se video), i Lamen tilfredstiller i høyeste grad kravet til sjeldenhet. Da vi kom dit så vi ikke noe til Dugongene, ikke en gang den ene som er berømt for ikke å bry seg om at båtfolket svømmer bort til den for gi den en klapp. Til gjengjeld var det dusinvis av skilpadder som lot seg fotografere både over og under vann. Men det var Dugonger det gjaldt. Vi tok kontakt med de lokale, og de mente at Dugongene hadde samlet seg over på Lamen Island. Det var parringstid må vite og da dro de over dit. Den lokale kjentmannen, Wilson, kunne ta oss over dagen etter. Vi stilte på stranden tidlig på morgenen, og vi ble ikke skuffet.

Ikke før var vi kommet over observerte vi den første. Etter dette vet vi en del om sjøkuens kurtise. Det hele foregår litt forsiktig, for sjøkuer er enkle og fredelige vesener. Paret ignorerte oss fullstendig og lot meg filme så mye jeg orket der jeg snorklet og dykket mellom dem. For et liv, for en opplevelse. Hvordan skal vi få formidlet dette til dere der hjemme. Ikke enkelt, men dere kan jo ta en kikk på videoen når jeg får lagt den ut.

Etter det bar det som sagt til Banam med høvdingen Seito. De holdt hva de lovet og presenterte oss for "magic". Det var en slags versjon av illusjonisme, og noe var ganske overbevisende. Dog droppet de beviset på at de kunne få vanlig stein til å flyte.

Ett hakk opp langs kysten ligger Wala Island. Igjen ble det dans og magi. Kostymet var mye det samme, og forestillingen var nok mer "profesjonell". Dog forsvant litt av sjarmen. Det underlige er at antrekket ikke sjokkerer mer enn det gjør. Visuelt er dette som å se TV filmer fra det indre av Borneo, og da er det liksom slik det skal være. Til de der hjemme som igjen forventer at jeg tar med "nasjonalantrekk" hjem for å demonstrere: Antrekkene på Vanuatu står jeg over.

Vi får ikke med oss alt. De stammene vi har sett er såkalt "small nambas". Det vil si at penisfuteralet er laget av ett bananblad. Lenger inne på øya finnes "big nambas" hvor "slira" er laget av to. Detter er nok en smule symbolsk, og det er betydelig kulturelle forskjeller også mht til dans. Vi tror imidlertid det er sunt å ha noe til gode selv om det er usikkert om vi noen gang kommer tilbake. Vanuatu er helt klart vært det, men det er langt hjemmefra. Uansett så blir det spennende å se om de greier å holde på sine skikker. Misjonærene er ikke begeistret for denne versjonen av "fikenbladet" og omkvedet er "cover up".

01.10.07 er vi i Luganville p å Espirito Santo og er temmelig klare for å gå til Australia. Været ser brukbart ut og i morgen vil vi sjekke ut fra Luganville, by nr. to på Vanuatu. Etter 6 mnd. med Fiji og Vanuatu ser vi frem til den vestlige verden.

07.10.07 Chesterfield Reef

På vei til Australia tar vi en stopp på Chesterfield Reef. Her bor det ingen mennesker, og vi er eneste båt på denne utposten midt på havet. Fuglene føler seg imidlertid hjemme her, og det er et utrolig liv. Over alt ligger store havsul (boobies) på redet, men de har ingen frykt for mennesker. Derved er det heller ingen "represalier" selv man går helt innpå. Fuglene virker tvert imot ganske nysgjerrige og passerer oss med cm klaring, men som sagt; ingen "bombing". Litt skuffet er vi allikevel. En gang i året kommer et stort antall havskilpadder på besøk for å legge egg. Oktober er riktig måned, men vi er nok litt tidlig ute. Havskilpaddene strykes av programmet og vi seiler videre mot Brisbane.

jfm 10.10.07 top

ps Når dette legges ut er vi i Australia. Om ikke lenge er jeg hjemme igjen. ds

17.10.07 Coffs Harour

Seilingen til Australia var svært grei. Vi traff været bra og kom inn til Manly utenfor Brisbane uten andre problemer enn at vi også denne gangen måtte bremse litt. Manly var en flott marina, men forsikringsselskapet ville ha oss syd for 30 grader, så etter noen dager med sight-seeing dro vi 220nm nedover kysten. Igjen fikk vi et meget gunstig værvindu så det gikk VELDIG fort i nesten 3 knop medstrøm. For første gang dro vi unna 200nm på 24 timer. På veien fikk vi med oss et meget imponerende møte med to knølhval. De la seg mindre enn 2 meter fra skutesiden, pustet og peste for så å løfte halen og dykke bare cm under båten. Vi ble litt svett og ventet på et dunk, men de visste vel hva de gjorde. Imponerende var det, og det satt et senere besøk av delfiner fullstendig i skyggen. Tore får min santen oppleve det meste på sitt 6 ukers besøk.
Vi hadde vært få timer i Coffs Harbour da det blåste opp til en full kuling fra sør. Det hadde ikke vært morsomt å få den på nesen.

Blåste gjorde det også da vi tok båten på land noen dager senere. I Coffs er det en tradisjonell slipp og Necessity er jo ikke særlig langkjølt. Ifølge manualen skal den balansere, men vi har montert en del ustyr. Jeg ringte til Hallberg Rassy, men der nektet de å utstede noen garanti. Båten kom imidlertid greit på land og balanserte fint på kjølen som den skulle. Vel oppe blåste det imidlertid så kraftig at kranfolkene nektet å løfte båten over i krybben. Derved ble det overnatting på slippen. Dagen etter var kranen på plass igjen, og nå er båten klargjort for noen måneder på egenhånd. Det var litt vemodig å etterlate den, men om noen måneder setter Necessity og vi kurs for Sydney og deretter Japan. Det blir kanskje ikke så mange reisebrev på en stund, men vi skal holde liv i sidene med teknisk stoff og betraktninger om "cruising" livet.

30.10.07 på flyplassen i Chicago etter noen meget fine dager med Amanda og Fredrik i Houston. Tusen takk for meg!

31.10.07 Nesten hjemme

Det er høst, ganske grått og for meg ganske kalt. Men jeg er mer enn klar for å møte igjen gamle venner og kjente. Dessuten ventet Eva og Helene på meg.

Jfm, en privilegert jordomseiler

Hjemme igjen top

Når man brått kommer hjem etter måneder på steder som Fiji og Vanuatu fremstår enkelte sider ved det norske samfunnet mer tydelig.

Da vi var hjemme for 9-10 mnd. siden var det relativt stille på miljøfronten. De som kjenner meg vet at det var til en smule fortvilelse. Nå er det langt fra stille, men er det støy eller reelle endringer?

Det er noen lyspunkter mht norsk satsing på å bli grønnere. Regjering og Storting synes å ha tatt tak i noen store og viktige saker omkring CO2 fangst. Hvis man leter litt internasjonalt, vil man se at Norge og Statoil ligger langt fremme. Det skulle for så vidt bare mangle. Jeg unner for øvrig Bellona litt selvskryt i denne anledning.

Mht til atferdsendringer hos mine landsmenn på det personlige plan er nok fremdriften som ventet null eller negativ. Bare rolig, jeg hoverer ikke. Atferdsendringen er utilstrekkelig også hos undertegnede. Jeg kan jo selvfølgelig lene meg tilbake å fremheve vår grønne profil under seil i omgivelser hvor fyringsutgifter er et ukjent begrep. 70-80% av vårt svært beskjedne strømbehov er dekket av vind- og slepegeneratorer samt solcellepanel. Men så reiser vi hjem med fly, og regnskapet er ruinert. Det er flere, blant dem den kjente forfatteren Monbiot, som har kommentert at såkalte ”Love trips” til kjente og kjære er en av de virkelig store miljøutfordringene (ref. ”Heat” av Monbiot). I Norge kan man antagelig legge til hytter og hus ved Middelhavet, men så elsker jo nordmenn nettopp hytter, hus og andre ”ting”.

For å uttrykke det opplagte: Her hjemme går det på høygir uten mye personlig ettertanke. Jappetiden på 80 tallet synes nesten litt barnslig i forhold. Hvor vil jeg egentlig med denne småpratingen? Først og fremst dit at holdningskampanjer a la Siri Kalvig er spill for galleriet. Mens slike fakter utspilles blant klovnene i manesjen, går det personlige energiforbruket i Norge gjennom taket.
Det er meget tungt å fremtvinge selv beskjedne begrensninger på vår selvutfoldelse, og politikerne viker unna. Så langt har de ikke en gang benyttet gulroten i særlig grad. Om de hadde det, hadde vel i alle fall kollektivtransporten vært topp og Kolsåsbanen snart i drift?

Noen av mine egne ytelsesvurderinger av norsk satsing på miljø:

• Prisen på kollektivtransport reduseres radikalt med hyppige avganger (så langt har vi ikke besøkt et eneste sted hvor kollektivprisen er over 1/3 av Oslos).
• Reell satsing på å bedre infrastrukturen i norsk kraftforsyning
• Slutt på avgiftsfritak for diesel til lystbåter

Et ujevnt knippe saker, men om man i det hele tatt mener alvor………(jeg kommer til å få pepper for den siste).

Rariteter:

Vi samler som vites på ”rariteter”.

• Den siste i samlingen er Carl I. Han synes fortsatt hans tvil om drivhuseffekten er interessant for andre. Det bemerkelsesverdige er at mens Carl I. utfolder seg som en slags miljøastrolog, har forrige ”speaker” i det amerikanske senatet, og Bushs nære støttespiller, Newt Gingrich faktisk oppfattet hva som skjer og utgitt bok om hvordan de konservative må møte utfordringene.
• Stoltenberg oppfordret på den andre siden til kjøp av miljøkvoter i sin nyttårstale, men verken han eller regjeringen har tenkt på å praktiserer det selv. Og i Wisconsin gjennomføres Stoltenbergs ”månelandingsprosjekt” for CO2 rensing og deponering.

Men livet går videre, og vi trives med å møte igjen familie, venner og kjente. Og på fjellet er det vakkert som alltid.

Høstkveld på fjellet

Jfm 23.11.07

Turist i Norge top

Oslo

Når man har vært ute i flere år, et par av dem i Stillehavet, ser man landet med litt andre øyne. Avstanden mellom Oslo og Stillehavet er enorm, både geografisk og kulturelt. Det er interessant å teste seg selv som turist i Oslo midtvinters. Som Nordmann er jeg kanskje særdeles kritisk, men jeg prøver:

Det er rart å stå i en av verdens antatt rikeste byer og konstatere at det i stor grad er ganske ruskete, litt nedtagget og i vinterlyset, ganske trist. Når man står foran Rådhuset og ser utover fjorden er det selvsagt ganske flott med festningen og Aker Brygge, men straks man er et kvartal inn er fjorden borte. Oslos reguleringsmyndigheter har gjennom tidene gjort en fantastisk jobb med å usynliggjøre fjorden. Reguleringsmyndighetene har antagelig en plakat slått opp hvor det står ”Mur, ikke tårn”.

De offentlige detaljene er lite forseggjort og dårlig vedlikeholdt i skarp kontrast til byer som Auckland, Sydney og Brisbane. En detalj som gelendere er i de nevnte byer oftest laget av polert syrefast stål. Som bildet viser er gelenderne på offentlige steder i Oslo laget av dårlig sammenskrudde rørdeler som ser ut som de her hentet fra en rivningstomt. Akkurat disse er satt opp på Lapsetorget på beste vestkant. Det er nesten så man forstår hvorfor en vandal har påtatt seg å demontere det. På nedgangen til Noen steder er det faktisk satt opp litt syrefast, men noen har glemt å polere sveisepunktene. Triste greier. Der det offentlige feiler tar taggerne seg av resten. Det siste synes mest å føre til forståelse og kanskje litt resignasjon. ”Gatas Parlament” ser det som en menneskerett.

I Australia og på New Zealand settes det opp offentlige griller (gass eller elektrisk) i parkene. De benyttes av familier som rydder pent opp etter seg. Det ser ikke ut som om noen har tenkt på å vandalisere dem. Hvor lenge hadde de fått stå i Oslo?

Rett skal være rett. Det er privat velstand mange steder i Oslo. Fasadene er for det meste flott pusset opp, og det er en glede å gå rundt mange steder i byen.

Jeg besøker alltid museene på Bygdøy når jeg er hjemme. Nordmenn flest er neppe klar over hvilke skatter de har i de maritime museene – selvfølgelig inklusive vikingskipene. I Auckland, "City of Sails" blir det maritime museet skrytt opp til å være det beste i verden. Det rene tøv. Ser man samlingene på Bygdøy i sammenheng finnes det vel knapt noe lignende. Vikingskipene alene slår vel i så måte praktisk talt alt, og som alle nordmenn vet er det så mye mer. Som turist i Oslo vil det imidlertid ta litt tid å finne ut av hva Norge og byen har å tilby mht til maritime og arktiske klenodier. Med en slik samling kan man tilgi at presentasjonen er mer sakral enn folkelig.

Selvsagt er det marka, men kanskje ligger den der vel så mye for byens innbyggere enn for turistene. I julehelgen hadde vi besøk fra utlandet og tenkte både på ski og å spise middag oppe på Holmenkollen Park. Der var det imidlertid stengt fra før jul til godt ut i januar. Vi ble en smule forbauset da vi oppdaget at det samme gjaldt praktisk talt hver eneste restaurant i Oslo. Som det heter: Alarm!! Tilfeldig? Neppe!

Lyngør

Litt ut i januar ble vi invitert til storslagen 60års feiring i Lyngør (takk Marit). Stedet er definitivt verd den ganske slitsomme turen ned. Det er et fantastisk sted, og selv om det ikke bor så mange mennesker der om vinteren så er stedet levende. Her er pensjonatet ”Kari og meg” som holder hotellstander og vel så det. Butikken er oppe som vanlig og seilloftet til Brodersen er i drift. Det er mulighet for flotte båtturer og turstiene på Lyngør er det jo mange som kjenner. Å våkne med utsikt over sundet er ganske unikt, og stedet forsvarer sin plass på UNESCOs liste med glans. Her er det bra enten man er turist eller man ønsker å trekke seg tilbake for å få arbeidsro.

Som sjøfarende er det rart også å minnes slaget som fant sted mellom den norske fregatten Najaden og den britiske fregatten Dictator i 1811. I dette tilfellet handlet det om strålende, om enn dristig, britisk sjømannskap og en noe tafatt norsk opptreden.

Siste

Det er midt i februar og Oslo er i ferd med å forandre karakter. Det er utrolig hvor mye litt lys kan bidra til trivsel.

Nesste reisebrev kommer fra Australia. Om ikke lenge er vi på farta igjen.

Jfm 14.02.08